Utstillinger

What Remains

Hva vi velger å bevare for å representere samtiden, er ingen enkel oppgave. Vi har muligheten til å velge hvordan vi formidler den, men har ingen kontroll over hvordan den vil bli forstått.

I 1977 ble The Golden Records sendt ut i verdensrommet, et arkiv i form av en lp-plate med lydfiler som inneholdt informasjon om vår sivilisasjon, en hilsen til annet intelligent liv og til våre etterkommere. Platen ble plassert om bord på romskipet The Voyager og går fortsatt i bane ute i verdensrommet. The Voyager har ingen endelig destinasjon, men om cirka 40,000 år anslås den å passere innenfor 1,6 lysår av stjernen Gliese 445, en stjerne som i dag befinner seg i stjernebildet Camelopardalis. Prosjektet ble ledet av NASA i samarbeid med astronomen og forfatteren Carl Sagan og hans team. Arkivet inneholder et utvalg av lyder, musikk, bilder og hilsener på 54 forskjellige språk som er ment å representere mangfoldet av mennesker og kulturer på jorda. Blant materialet ble også 118 fotografier valgt ut som skulle formidle hvem vi er og hva vi kan: bragder som å bestige fjell og drepe dyr, naturen vi omgir oss med, sosiale konstruksjoner og annen informasjon der lyd, musikk og ord kommer til kort. Ifølge Carl Sagan ble det bestemt å ikke inkludere kunstverk på grunnet teamets manglende kompetanse på feltet.

Fotografiet er det nærmeste vi har en slags kortfattet skildring av historiske hendelser og innehar som sådan en egen evne til å overskride tid med fortellinger som gjenspeiler fortiden. Det muliggjør en reise av vårt nåværende selv til en ukjent framtid og til historier som sikrer at vi ikke blir glemt. Men selv om fotografiet er ment å bevare et øyeblikk er det en hårfin balanse mellom å bevare et minne og å rekonstruere det. Til spørsmålet om hvem vi mennesker på jorda er finnes det like mange svar som det finnes mennesker, og det er selvsagt en umulig oppgave for en person å representere hele verden. I dette tilfellet er vi representert av Carl Sagan, hans team og NASA, og utvalget bærer preg av et verdensbilde sett fra USA.

Det er fristende å lage sin egen versjon av The Golden Records. En liste med bilder, lyder og musikk som kan beskrive vår tid, vår kultur og livsstil, kunst og teknologi, vår plass i universet. Alt. Men legg så til denne betingelsen: anta at mottaker ikke snakker samme språk, ikke har hørt om jorden vår eller solsystemet vårt. Anta at publikum lever på en planet i bane rundt en annen stjerne, lysår unna.

I 2017 feirer vi 40-års-jubileet til The Golden Records, men også 40-års jubileet til Fotogalleriet. I en slik kontekst er det naturlig å tenke på «fotografiet i dag», å gjøre seg tanker om fremtiden satt opp mot fortiden. Fordi kunsten og fotografiet alltid er i utvikling, må det nødvendigvis stadig innrømme sine egne begrensninger, styrker og svakheter. Bilder kan ikke oversettes uendret mellom tidsepoker eller mellom steder. Det vil alltid oppstå friksjoner og endringer underveis i oversettelsen; tiden forvrenger, tærer, lagrer ulike versjoner underveis, lik et minne som endrer seg litt for hver gang du henter det fram. Å bevisst utelukke kunsthistorikere og kunstnere fra å skrive vår historie er uheldig, siden kunstnere nettopp er de som evner å finne nye verktøy til å utvinne verdier i det omfattende mellomrommet som ligger der, mellom fortid, nåtid og fremtid.

Det første bildet i The Golden Records er av en sirkel. Tanken var å starte historien om mennesket med en enkel geometrisk form, noe lettfattelig. Diagrammet på forsiden av platen, som demonstrerer hvordan lydsignalet skal omdannes til bilder, avsluttes også med et bilde av en lignende sirkel. Dersom mottakeren følger instruksjonene nøye, vil altså det første bildet som kommer til syne være sirkelen på forsiden av platen. Sirkelen er ment å være et kalibreringsverktøy som kan fortelle mottakerne at de går riktig frem i lesningen av arkivet, i tillegg til å kunne gi en bekreftelse på forholdet mellom høyde og bredde.

Selv om det blir lagt mye omtanke i å forenkle ting på lp-platen, blir det meste abstrakt når det blir tatt ut av sin egen tid og kontekst. Det er flere måter å tolke ideen med kalibreringssirkelen, den mest nærliggende er at det bare er en riktig måte å se ting på. Men den kan også tolkes som en påminnelse om at det er viktig å kalibrere vår egen oppfatning når man ser på noe eller noen. Som et par solbriller som omgjorde alt man så på igjennom dem til noe universelt og tidløst.

Når man ser nærmere på ens egen historie med det formål å gjøre et utvalg til bevaring oppfordrer det automatisk til tanker og forestillinger om fremtiden. Disse forespeilingene om fremtiden er igjen med på å skape fremtiden. Dette er en ansvarsfull og skremmende oppgave, fordi det for hver historie man velger å fortelle, finnes andre historier som ikke blir fortalt. Å ikke vite hvem som er mottaker gjør det selvsagt til en enda større utfordring, men det er likevel viktig å forsøke. Ingen sender en melding ut på en lang reise uten håp om en fremtid, om et publikum.

Utstillingen er akkompagnert av publikasjonen GR-09022017 som inneholder verk av mer enn 100 fotografer og kunstnere, blant annet, Adam Jeppesen, Alec Soth, Annika von Hausswolff, Anouk Kruithof, Daisuke Yokota, Emil Salto, Espen Tveit, Lina Selander, Lorenzo Vitturi, Lucas Blalock, Pieter Hugo, Pipilotti Rist, Torbjørn Rødland, Tracey Moffatt og Wolfgang Tillmans. For mer informasjon se her


Utstillingen og publikasjonen er kuratert av Silja Leifsdottir

siste